Sitronbatteri og daniellecelle

Hensikten med dette forsøket var å se på ulike måter å lage "energi" på ved å lage et sitronbatteri. Deretter brukte vi det vi hadde lært til å lage en daniellecelle. Dette var for å forstå hvordan og hvorfor redoksreaksjoner foregår. 

En redoksreaksjon er en en kjemisk reaksjon, der elektroner går fra ett stoff til et annet. Stoffet som avgir elektroner blir oksidert, mens stoffet som tar opp elektroner blir redusert. 

Spenningsrekka forteller oss hvilken rekkefølge metallene har, utifra hvor stor evne de har til å gi fra seg elektroner. Desto høyere metallene er på listen, desto lettere gir de fra seg elektroner. Vi kan se at K-kalsium har veldig lett for å gi fra seg elektroner, mens Pt-platina holder på elektronene sine best av alle metallene.









Sitronbatteri:

Utstyr:
- Sitron
- Galvanisk spiker
- Noe av kobber (femtiøring)
- Krokodilleklemmer
- Lysdiode
- Ledninger (positiv og negativ)
- Voltmeter
- Ketchup og stålull (for å rense metallet)

Ved hjelp av en femtiøring, en sitron og en galvanisk spiker skulle vi lage et sitronbatteri. Først måtte vi få sitronen så saftig som mulig uten å ødelegge skallet på den, så vi rullet den rundt på bordet, mens vi presset litt på den. Målet ved forsøket var å få høyest mulig spenning. Vi brukte forskjellige metaller for å se hvem som ga oss dette og brukte spenningsrekka for å finne ut hvem som gjorde det. 

Vi koblet de ulike metallene til voltmeteret for å teste hvor høy spenning de ga. 

Vi stakk de to objektene vi hadde ned i sitronskallet, for så og koble dem til voltmeteret. Ved å bruke magnesiumbåndet og femtiøringen fikk vi høyest spenning, som var det vi ville oppnå. Hvis vi ser på spenningsrekka, er dette de to metallene som står lengst unna hverandre av de metallene vi brukte.

Våre Målinger:

Kobber og magnesium = 0,7 volt

Kobber og sink = 0,3 volt

Kobber og jern (galvanisk spiker) = 0,2 volt

Daniellecelle:

Utstyr:

- 2 glassbeger

- Sinksulfat

- Kobbersulfat

- Natriumsulfat

- Kobberstang

- Sinkstang

- Tørkepapir

- Voltmeter

- Liten lyspære

- Krokodilleklemmer

Det første vi gjorde var å fylle begerglassene, et med sinksulfatløsning og et med kobbersulfatløsing. Så plasserte vi kobberstangen i løsningen med kobbersulfat og sinkstangen i løsningen med sinksulfat. Disse stenege ble koblet til voltmeteret. 

For å få en krets der det var mulig å oppnå spenning, måtte vi plassere en slags "bro" mellom disse to begerglassene. Dette gjorde vi ved å rulle sammen noe tørkepapir og dyppe det i natriumsulfatløsning, for så å plassere hver ende i hvert sitt begerglass med løsning. Dermed hadde vi lagd en bro. Natriumsulfat leder strøm, så vi fikk spenning. 

Vi fikk dessverre ikke nok spenning til å tenne den lille lyspæren vi fikk. Spenninga på daniellecellen lå på rundt 0,8 volt. 

Om vi hadde brukt magnesiumsulfat hadde spenningen vært høyere. Desto større avstand det er på metallene i spenningsrekka, desto mer spenning får vi. Elektronene gikk fra sink til kobber. Den negative polen var sink og den positive polen var kobber. 

Konklusjon: 

Begge disse forsøkene illustrerte hvordan en redoksreaksjon fungerte, selv om vi ikke fikk høy nok spenning til å bruke det til noe.