Drivhuseffekten

Hensikten med dette forsøket var å se på hvordan drivhuseffekten oppstår og hva som skjer med havnivået ved stigende temperatur. Vi undersøkte hvordan drivhusgasser kan føre til økt temperatur og hva som skjer med havnivået dersom isen smelter som følge av drivhuseffekten.

Jorda vi lever på ville hatt en gjennomsnittstemperatur på -19°C uten drivhusgasser i atmosfæren. Drivhuseffekten er grunnlaget for alt liv vi har her. Så når media omtaler drivhuseffekten som et problem, snakker de om virkningene av en økt drivhuseffekt. Det som ødelegger jordas naturlige drivhuseffekt, er økt bruk av fossilt brensel. Dette fører til mer at mer karbondioksid slippes ut i atmosfæren og dermed blir varmestrålene enda mer absorbert av jorda. Det er dette vi vil unngå.

Utstyr:
- Plastfolie
- Kokeplate
- To termometre
- Glassplate
- To isblokker
- To steinblokker
- Vann
- Sollys eller annen lyskilde

Hvordan oppstår drivhuseffekten?

Du skal undersøke hvordan synlig lys og varmestråling slipper gjennom en glassplate.

1. 
Hold en glassplate opp mot lyset. Blir det synlig hindret av glassplaten?

Hypotese: 

Vi tror det vil være et lite hinder for å komme gjennom glassplaten. Strålingen vil nok ikke være like strek som hvis platen ikke hadde vært der. 

Resultat:

Lyset var mindre skarpt når glassplaten hindret det. 

2. 
Skru på en kokeplate på middels varme og vent til den blir varm. Hold hånden så nær platen som mulig, uten at du brenner deg. Be en av de andre elevene om å holde glassplaten mellom kokeplaten og hånden din. Merker du noen forskjell? Hvordan kan du forklare det du observerer, og hva har dette med drivhuseffekten å gjøre?

Hypotese: 

Vi tror det vil være en vesentlig forskjell når glassplaten er mellom hånden og kokeplata enn når den ikke er det. Glassplaten vil nok hindre varmen.

Resultat:

Her stemte hypotesen vår! En kunne merke at en del varme "forsvant" da glassplaten kom mellom hånda og kokeplaten. Dette kan sammenliknes med atmosfæren. Den kan minne om glassplaten som holder varmen "inne", for på denne måten holder også varmen seg på jorda, med atmosfærens hjelp. 

3.

Legg to termometre i hver sin plastboks. Les av temperaturen etter en stund. 

Resultat:
Temperatur etter:
0 minutter - 21°C i boks A og B
3 minutter - 20°C i boks A og B

4. 
Strekk plastfolie over den ene boksen og gjør den så tett som mulig. Sett begge boksene i lyset. Følg med på temperaturen i de to boksene. Hva ser du? Kan du forklare forskjellene?

Hypotese:
Her tror vi temperaturen vil øke i boksen med plast over og holde seg stabil i boksen uten. 

Resultat:
Temperatur etter:

0 minutter - 20°C uten plast (A) - 20°C med plast (B)
5 minutter - 23°C uten plast (A) - 24°C med plast (B)

Selv om hypotesen stemte, var ikke resultatet optimalt. Hadde vi fått det resultatet vi trodde vi ville få, ville det vist at atmosfæren (plastfolien) holder bedre på varmen enn uten en atmosfære. Det tar lengre tid å varme opp jorden med en atmosfære, men i gjengjeld så holder den på varmen mye lengre også. Det er grunnen til at gjennomsnitts temperaturen på jorda er 15°C og ikke -19°C. 

 

Hva skjer med havnivået når temperaturen stiger?

Du skal undersøke hva som skjer med vannivået i to like store plastbokser når to like store mengder is smelter.

5.

Legg den ene isblokken ved siden av en steinblokk i en av plastboksene. Fyll på med lunkent vann helt opp til kanten av boksen. Hva tror du vil skje når isen har smeltet?

Hypotese:
Vannstanden vil minske noe (nesten mikroskopisk i fordi målestokken vi benytter er så liten) fordi is tar opp større plass enn vann. 

Resultat:

Hypotesen vår stemte. Molekylene tar opp mer plass i fast form (is) enn i flytende form (vann).

6.

I den andre plastboksen legger du isblokken oppå steinblokken slik at isklumpen blir liggende delvis over kanten av boksen. Hva tror du vil skje når isen har smeltet?

Hypotese:
Her vil vannstanden øke fordi isen i utgangspunktet er på land, og ikke en del av vannets miljø i utgangspunktet. 

Resultat:

Hypotesen stemte nok en gang. 

Kilder:
NDLA
Naturfagsboka

Halveringstid med terninger

Et stoff vil ha stor sannsynlighet for å bli spaltet innen en viss tid, hvis halveringstiden er kort. Stoffet har lang halveringstid om sannsynligheten for at det spaltes er liten. Halveringstid forteller oss noe om hvor lang tid det tar før halvparten av det radioaktive stoffet er spaltet.

I forsøket byttet vi ut atomkjerner med terninger. Halveringstid til et radioaktivt stoff er knyttet til sannsynligheten for at atomkjernene henfaller i løpet av en gitt tid. Vi latet som sekserne på terningen var et henfall av en atomkjerne. Vi brukte dette for å simulere henfallet og lage en graf for å fremstille resultatene.

Utstyr:
- Krus
- 20 terninger

Vi brukte et krus 20 terninger og slo sammen resultatet til alle gruppene etterpå. Resultatene ble nøye notert i en tabell.

Halveringstiden var 4,5 ganger. Vi kan ved hjelp av dette forsøket se at terninger er en god måte å vise hvordan halveringstid fungerer på.

DNA med seigmenn og salte sild

Hensikten med dette forsøket var å forstå hvordan oppbyggingen av protein/DNA-tråder fungerer. Dette ble gjort ved å lage et protein med DNA-tråden TAATACTGGTACCAA av salte sild og seigmenn i forskjellige farger.

DNA er det kjemiske stoffet som inneholder arveanleggene våre. Det finnes i cellekjernen, og før hver celledeling blir det kopiert, slik at begge de to dattercellene får en utgave hver av de 46 kromosomene. Et kromosom er et DNA-molekyl som er viklet opp rundt noen spesielle proteiner. 

Utstyr:
- Salte sild (U)
- Røde seigmenn (T)
- Grønne seigmenn (G)
- Oransje seigmenn (C)
- Gule seigmenn (A)
- Tannpirkere
  I alt 6 salte sild og 24 seigmenn

Først måtte vi kopiere DNA-tråden TAATACTGGTACCAA slik at vi fikk m-RNAet. Den fant vi ved å bytte om på bokstavene:

T -> A
G -> C
C -> G
A -> U

Altså ble m-RNAet AUUAUGACCAUGGUU. Vi brukte tabellen til å finne det rette ordet, slik at vi var sikre på at vi hadde funnet riktig m-RNA. 

Tabellen vi brukte for å finne ordet

Så var det bare å plukke antall seigmenn i rette farger og salte sild for å bygge proteinet vårt. De røde seigmenne skiller seg ut fordi T(tymin) bare finnes i DNAet og blir erstattet med U(urasil). Dette ble resultatet: 

Noen enkle arvelighetsforhold hos mennesker

Hensikten med dette forsøket var å undersøke ulike arvelige egenskaper hos mennesker, noe som vi gjorde ved å undersøke ulike egenskaper hos oss selv.

De fleste egenskaper er styrt av gener som virker sammen, men noen synlige egenskaper er styrt av dominante gener. Vi undersøkte noen av de egenskapene som er lette å observere hos oss selv. Fenotype er egenskapen slik den kommet til uttrykk (f.eks. fri eller festet øreflipp) og genotype er hvilke arveanlegg (gener) et individ har for en egenskap. Bb eller BB er genotyper som gir brun øyenfarge, fordi anlegg for brun farge (B) dominerer over blå (b). De store bokstavene er altså dominante og de små bokstavene er recessive. B- eller B? betyr at genotypen enten er BB eller Bb.

Utstyr:
- Skjemaer
- Det genetiske hjul
- PTC papir

Vi fylte først ut skjemaet for å finne ut våre fenotyper og genotyper, for å å bruke informasjonen til å fylle ut det genetiske hjulet.

Som dere kanskje ser fikk jeg nummer 34. Merkelig nok fikk ei annen jente i klassen også dette, noe som var rart fordi jeg er brun og hun er lys. Det var flere i klassen som fikk likt nr, men for å skille de, så tok vi testen et steg videre. Her kom PTC papiret inn i bildet. 

Nå var det ingen som hadde like resultater, noe som ikke er helt uvanlig. Det kan forekomme at to mennesker har helt like genotyper, men da skal de være eneggede tvillinger eller kloner. 

BESTEMMELSE AV BLODTYPE MED ELDON-KORT:

Hensikten med dette forsøket var å undersøke vårt eget blod og finne ut vår blodtype.

Utstyr:

- Bomull

- Eldon-kort

- Steril blodlansett

- Desinfeksjonsserviett

- 4 pinner

Fremgangsmåte: 

Det første vi gjorde var å fylle ut personalia på eldon-kortet for så å vaske hendene godt. Så brukte vi servietten til å rengjøre fingeren jeg skulle stikkes i. Så stakk jeg hull i fingeren og måtte vente litt før det kom noen dråper blod. Blodet skulle fordeles ut på de fire sirklene på eldonkortet og her var det viktig å ikke komme i kontakt med kortet. Det var bare blodet som skulle røre kortet. Deretter brukte vi pinnene til å røre litt rundt i blodet, men det var viktig å bruke en pinne til hver sirkel. Så var det bare å vente til det tørket litt, så vi kunne begynne å studere. 

 

Resultat:

Da blodet hadde tørket litt kunne vi se at det ikke klumpet seg noen steder. Hvis vi bruker bildet under kan vi se hvilken blodtype jeg har ved å se på hvilke antistoffer som reagerer med blodet. I dette tilfellet reagerte det ikke med noen antistoffer, som vil si at jeg har blodtype 0 RhD neg. 

Jeg har blodtype 0- som betyr at jeg kanskje har genotype 00. Det betyr at jeg kan gi blod til alle, men bare få av de som selv har 0-. På østlandet er det 0 og A som er mest vanlig, men blodtypene varierer også mellom folkeslag. 

Sitronbatteri og daniellecelle

Hensikten med dette forsøket var å se på ulike måter å lage "energi" på ved å lage et sitronbatteri. Deretter brukte vi det vi hadde lært til å lage en daniellecelle. Dette var for å forstå hvordan og hvorfor redoksreaksjoner foregår. 

En redoksreaksjon er en en kjemisk reaksjon, der elektroner går fra ett stoff til et annet. Stoffet som avgir elektroner blir oksidert, mens stoffet som tar opp elektroner blir redusert. 

Spenningsrekka forteller oss hvilken rekkefølge metallene har, utifra hvor stor evne de har til å gi fra seg elektroner. Desto høyere metallene er på listen, desto lettere gir de fra seg elektroner. Vi kan se at K-kalsium har veldig lett for å gi fra seg elektroner, mens Pt-platina holder på elektronene sine best av alle metallene.









Sitronbatteri:

Utstyr:
- Sitron
- Galvanisk spiker
- Noe av kobber (femtiøring)
- Krokodilleklemmer
- Lysdiode
- Ledninger (positiv og negativ)
- Voltmeter
- Ketchup og stålull (for å rense metallet)

Ved hjelp av en femtiøring, en sitron og en galvanisk spiker skulle vi lage et sitronbatteri. Først måtte vi få sitronen så saftig som mulig uten å ødelegge skallet på den, så vi rullet den rundt på bordet, mens vi presset litt på den. Målet ved forsøket var å få høyest mulig spenning. Vi brukte forskjellige metaller for å se hvem som ga oss dette og brukte spenningsrekka for å finne ut hvem som gjorde det. 

Vi koblet de ulike metallene til voltmeteret for å teste hvor høy spenning de ga. 

Vi stakk de to objektene vi hadde ned i sitronskallet, for så og koble dem til voltmeteret. Ved å bruke magnesiumbåndet og femtiøringen fikk vi høyest spenning, som var det vi ville oppnå. Hvis vi ser på spenningsrekka, er dette de to metallene som står lengst unna hverandre av de metallene vi brukte.

Våre Målinger:

Kobber og magnesium = 0,7 volt

Kobber og sink = 0,3 volt

Kobber og jern (galvanisk spiker) = 0,2 volt

Daniellecelle:

Utstyr:

- 2 glassbeger

- Sinksulfat

- Kobbersulfat

- Natriumsulfat

- Kobberstang

- Sinkstang

- Tørkepapir

- Voltmeter

- Liten lyspære

- Krokodilleklemmer

Det første vi gjorde var å fylle begerglassene, et med sinksulfatløsning og et med kobbersulfatløsing. Så plasserte vi kobberstangen i løsningen med kobbersulfat og sinkstangen i løsningen med sinksulfat. Disse stenege ble koblet til voltmeteret. 

For å få en krets der det var mulig å oppnå spenning, måtte vi plassere en slags "bro" mellom disse to begerglassene. Dette gjorde vi ved å rulle sammen noe tørkepapir og dyppe det i natriumsulfatløsning, for så å plassere hver ende i hvert sitt begerglass med løsning. Dermed hadde vi lagd en bro. Natriumsulfat leder strøm, så vi fikk spenning. 

Vi fikk dessverre ikke nok spenning til å tenne den lille lyspæren vi fikk. Spenninga på daniellecellen lå på rundt 0,8 volt. 

Om vi hadde brukt magnesiumsulfat hadde spenningen vært høyere. Desto større avstand det er på metallene i spenningsrekka, desto mer spenning får vi. Elektronene gikk fra sink til kobber. Den negative polen var sink og den positive polen var kobber. 

Konklusjon: 

Begge disse forsøkene illustrerte hvordan en redoksreaksjon fungerte, selv om vi ikke fikk høy nok spenning til å bruke det til noe.

Metallenes spenningsrekke

En redoksreaksjon er en kjemisk reaksjon der elektroner går fra et stoff til et annet. Oksidasjon har vi når et atom eller ion gir fra seg ett eller flere elektroner. Reduksjon har vi når et atom eller ion tar opp ett eller flere elektroner.
Metallatomer har få elektroner i ytterste skall. Derfor vil mange metaller ha lett for å gi fra seg elektroner og danne positive ioner. Dette kalles oksidasjon. Men det motsatte kan også skje. Metallioner kan ta opp elektroner - bli redusert - og danne metallatomer. 

Poenget med dette forsøket er å se på enkle redoksreaksjoner mellom metaller og deres metallioner i vann, og bestemme spenningsrekkefølgen.

Forsøk 1:

Utstyr:
-To begerglass
-Værnebriller
-Sinksulfatløsning (ZnSO₄)
-Kobbersulfatløsning (CuSO₄)
-Kobbertråd (Cu_(s))
-En sinkbit (Zn_(s)

Hypotese:
Hvis vi legger en sinkbit i kobbersulfat tror jeg vil sinkmetallet forsvinner fra overflaten av sinkbiten fordi sinkmetallet reagerer lett med andre metall og gir fra seg elektroner. Dette har med plassering i spenningsrekken å gjøre.

I begerglasset med sinkbiten som vi la i kobbersulfat, får sinkbiten et svart, litt rødlig belegg av kobber. Sinkmetall forsvinner fra overflaten av sinkbiten og blir erstattet med belegg av kobbermetall. Sinkioner blir dannet når sinken går i oppløsning. Vannet blir blått, noe som skyldes kobber-ionet. På den andre siden, i begerglasset hvor vi la en kobberbit i sinksulfat, skjer det absolutt ingenting. 

Sinkmetall + kobberionløsning -> sinkionløsning + kobbermetall

    Zn (s)     +    Cu^2+ (aq)        ->     Zn^2+ (aq)   +   Cu (s)

Zn-atomet danner et Zn^2+ ion, fordi den gor fra seg to elektroner. Sink blir altså oksidert. Cu^2+ ionet tar opp to ioner og blir et Cu-atom. Kobber blir altså redusert.

Grunnen til at det ikke skjer noe med kobberbiten i sinksulfatet, er at kobber ikke gir fra seg elektroner så lett. Sinkatom har lettere for å oksidere enn kobberatom. 

I følge spenningsrekka står Zn til venstre for hydrogen (H), noe som betyr at den har lettere for å gi fra seg atomer enn de som står til høyre for H, noe som Cu gjør. De som står til høyre for H er mer stabile og gir ikke fra seg elektroner så lett. 

Hypotesen viste seg å stemme.

Forsøk 2:

Utstyr:

- Et begerglass

- Vernebriller

- Sølvnitratløsning (AgNO3)

- Kobbertråd (Cu)

Hypotese:

Hvis vi legger en kobberbit i sølvnitratløsningen tror jeg ikke det skjer noe med tråden.

Når vi legger kobberbiten i sølvnitrat blir den først litt svart, før vi ser at det gror et sølvbelegg på den. Lar vi løsningen ligge en stund blir det dannet kobberioner som gjør løsningen blå. Det er altså kobberet som blir løst opp og blandes ut i løsningen. Den kjemiske reaksjonen gjør at det blir frigjort varme.

Ser vi på spenningsrekka, ligger Cu og Ag til høyre for H, noe som vil si at begge er edle metaller. Men siden Ag ligger enda mer til høyre enn Cu, vil det si at det er enda mer edelt. 

Hypotesen er altså feil og det skjer noe med kobbertråden som blir lagt i sølvnitrat. 

Forsøk gjort i samarbeid med Anna.